Masser i VA-grøft
Når vi skal prosjektere og bygge med ulike typer ledninger i grøft, så er masser et av de viktigste elementene i prosjektet.
Nærmere bestemt steinmasser, til ulike formål i grøftene:
Før vi i det hele tatt kommer så langt som til å legge ned pukk som fundament til ledningene må grøftene graves. Her graves – og eventuelt sprenges – det ut betydelige volumer med masser.
Det er et økende fokus på gjenbruk av masser som graves ut på anleggene, for å redusere behovet for produksjon og transport av nye masser fra jomfruelig stein.
En oversikt over ulike typer miljøbelastninger ved masser til grøfter og konstruksjon.
Masser til grøfter og konstruksjon består for det meste av stein, sortert i ulike fraksjoner (størrelser) til ulik bruk.
Steinen knuses, siktes sorteres, før de fraktes til anleggsplassen. All bearbeiding og transport foregår med tunge maskiner og lastebiler, med betydelige utslipp til miljøet.
Gravemassene må kjøres ut fra anlegget, dersom det ikke er satt av plass til lagring og bearbeiding av massene på eller nær anlegget.
Rene gravemasser kan ofte sorteres, knuses og siktes til byggbare masser. I mange tilfeller kan stedlige gravemasser gjenbrukes til omfylling av rør i grøft, uten ytterligere bearbeiding. Det gjelder spesielt for kummer og rør i betong, som tåler større belastninger av grovkornede masser enn andre rørmaterialer.
Nye masser produseres som oftest fra fast fjell, og skal gjennom mange trinn med tungt maskineri før det er ferdig byggbar masse.
Hvert ledd i prosessen som kan droppes utgjør betydelige reduksjoner i utslipp.
Også fagfolk i rådgiverleddet anbefaler kortreist stein, og mener det er sløseri å ikke bruke gravemasser.
Når vann- og avløpsanlegg bygges i grøfter trenger vi masser til fundament for ledningene, samt til omfylling over overfylling. Må vi ha ny masse, eller kan vi bruke den som ble gravd opp?
Fundamentering av ledningen krever pukk i riktig fraksjon for å få riktige egenskaper. Dette vil som oftest kreve tilførsel av produsert masse med riktige spesifikasjoner.
Omfylling krever masser i vesentlig større volumer enn den mer beskjedne mengden til fundamentering. Dermed må det produseres og transporteres masser i flere ganger så store volum, mens stedlige gravemasser må kjøres ut av anlegget.
Mye av denne omfyllingen med jomfruelig masse skjer av «gammel vane», og ikke fordi det er teknisk nødvendig.
Stedlige masser kan i mange tilfeller brukes til omfylling direkte. I enda flere tilfeller kan det brukes stedlige masser med kun beskjedne tiltak:
Rene steinmasser er kurant å bearbeide til gjenbruk. Jord eller masser som inneholder jord har en ekstra utfordring i mulig innhold av frø til uønskede arter. Slik jordmasse kan f.eks brukes i midtrabatter på nye veier, der det uansett blir slått for å holde vegetasjon nede. Den kan også brukes på landbruksareal, der det blir sprøytet.
En masteroppgave har avdekket storstilt sløsing med pukk i vann- og avløpsarbeid.
Hva er forskjellene på pukk, kult, subbus og sand? Hva betyr «lange» og «korte» fraksjoner?
Lange fraksjoner: Massefraksjoner med stor differanse mellom største og minste kornstørrelse. Feks 0-32 mm.
Korte fraksjoner: Massefraksjoner med liten differanse mellom største og minste kornstørrelse. Feks 8-11 mm. Krever mer bearbeiding enn lange fraksjoner.
Produksjon (knusing og sikting) av masser i lange fraksjoner krever generelt mindre bearbeiding enn korte fraksjoner. Den lengste fraksjonen er den massen vi sitter igjen med etter én runde i grov- og finknuser, med hele spekteret fra null (finstoff) til største kornstørrelse.
Jo kortere fraksjoner vi skal ha, jo flere runder må massen gjennom finknuser og sikteverk.
Hver runde med bearbeiding vi kan kutte ut betyr innsparinger både økonomisk og miljømessig.
Deler av VA-bransjen har hatt en forkjærlighet for 8-11 eller 8-16 i omfylling. Begge er korte fraksjoner som krever mye bearbeiding. De er også ettertraktede fraksjoner som tilslag i betong og asfalt, noe som gjør dem ekstra kostbare i innkjøp.
Oppfordring til rådgivere:
Man kan også vurdere å beskrive rørmaterialer som kan omfylles med grovere masser. Kummer og rør i betong tåler generelt større belastninger fra grovkornet masse enn andre materialer.
Knust stein deles inn i kategorier/produkttyper:
Derfor må areal til massehåndtering være med i planlegging av prosjekter.
Pukk- og entreprenørbransjen over stort sett hele Norge sliter med det samme: Mangel på – eller stor avstand til – to ting:
Noen mangler stein med tilstrekkelige tekniske spesifikasjoner, andre steder mangler plass til å lagre overskuddsstein. Da må det kjøres lange avstander med lastebil og store volumer av stein.
Det er et stort og økende ønske i både entreprenørnæringen og blant byggherrer om å utnytte overskuddsmasser, enten direkte eller ved å knuse og sikte det til byggbare fraksjoner.
Entreprenørnæringen har både kompetanse, ressurser og ønske om å bruke overskuddsmasser i et anlegg til å bygge med – i det samme anlegget. Det krever plass:
Slike krever tillatelser av kommunen der anlegget går. Slike tillatelser er ikke lette å få, og de krever tunge byråkratiske prosesser.
Kommunen skal vurdere prosjektets behov og rasjonelle argumenter for plass til massehåndtering mot lokalmiljøenes ofte motstand mot støyende og støvende pukkproduksjon i nabolaget.
Ved bruk av kummer og rør i betong er det i større grad enn for andre rørmaterialer mulig å bruke stedlige gravemasser til omfylling. Det reduserer både kostnader og miljøbelastninger i massehåndtering.
Noen (få) kommuner og regioner har gode og relativt konkrete planer for masseforvaltning.
Les mer i dybden i denne artikkelen om mye utslipp å spare i grøfter.